En verdifull busstur

4. november 2018 0 By Hanskristian

Jeg sitter i Salt Lake City og venter på en buss som skal ta meg til Livingstone i Montana. Året er 2000 og på grunn av at sjåføren kom ekstra seint til Salt Lake på forrige tur så må han hvile sine lovpålagte timer før det er forsvarlig å ta med passasjerer igjen. Tida drøyer og noen blir litt utålmodige og begynne å klage, på den 7-ende timen med venting kommer sjåføren med et smil og forklarer det hele, vi går ombord og bussen begynner å rygge ut fra depoet før alle ser fram til sin destinasjon. Sjåføren er dreven og har gjort jobben sin i 12 år over hele nord-amerika, og jeg ser med fornuft på at vi er noen timer forsinka ettersom det er best å ikke ha en trøtt sjåfør.

 

Historiene på turen er mange og  jeg får min «gjeng» med venner ombord på bussen etter noen timer med småprat og det hele virker som en busstur med bestevenner. Sjåføren er intet unntak og når vi nærmer oss Yellowstone National Park er det på tide med en historie, som for min del har satt seg fast i hjernebarken.

Bussen triller i god fart, på andre sida av vinduene på min side er det et vann med utbrente trær rundt seg etter en stor skogbrann noen år før og det gresser noen bøfler på slettene som forsvinner bakover.

 


Mens asfalten i frontruta blir slukt under bussen på ei lang strekke tar sjåføren mikrofonen og forteller en historie fra tiden da slettene ble brukt av hester som trakk postvogner med et hardt liv og lange dager, møkkete sjåfører og hester som ble skadet og byttet både titt og ofte. Barene var fylt med Stage Coach drivers som slengte beina på bordet, drakk, gamblet og ofte tok seg en tur opp i andre etasje sammen med en av de vakre jentene. Alle kjente alle og alle festet, eller kranglet, med alle.

Mens alt dette foregikk så var det en sjåfør alle snakket om, men ingen sjåfører kjente bortsett fra noen ytterst få som hadde tillit nok til å ikke snakke om personen. På steppene og prærien var alltid hester og vogn tatt godt hånd om, ikke en gang hestehandlerene kjente denne sjåføren særlig godt ettersom hestene holdt på helsen i årevis. Ekvipasjen ble alltid lastet på egenhånd uansett størrelse på lass eller tyngde på kasser, og i baren  satt sjåføren alltid for seg sjøl i den roligste kroken og gjorde lite av seg. Seletøy og utstyr så ut som om det kunne bli brukt i en kongelig ekvipasje og merkelig nok så overlevde både hester og eier i årevis til tross for det harde miljøet med skyting, ran og plyndring av postvognene. Charley Parkhurst (som jeg senere fant ut at han het) var den beste av de beste, og uansett bakhold, ran og andre utfordringer klarte han brasene. Det å sitte i setet sammen med Charley når det ble kjørt med både 4 – og 6 spann (4 eller 6 hester som trakk vognen) var en ren ære.

I Presidentvalget år 1868 er han registrert på stemmelistene for California.

Årene gikk og myten ble større, etterhvert som årene gikk og jernbanen fikk mer og mer av jobben som Stage Coaches hadde hatt sluttet begynte Charley og jobbe som bonde på et avsides småbruk.

Da Charley ble funnet i hytten 18 Desember 1879 var det barnekjoler i en av kassene, noe som ble en overraskelse for alle ettersom han etter sigende ikke hadde noen barn.

 

 


Charley hadde i 55 år levd med en hemmelighet.


 

 

 


Charley Parkhurst var født som Charlotte Darkey Parkhurst og hadde rømt fra et hjem for foreldreløse i en alder av 12, på et tidspunkt i livet hadde Charlotte fått et barn (som etter det jeg vet ikke er funnet).  På en minnestein som ble reist i 1955 er det også skrevet at hun var den første kvinnen som stemte ved et presidentvalg i USA, men da under navnet Charley.


 

 

Ettertenksomheten i bussen etter at historien var ferdig kunne høres ettersom hele bussen var stille, og i meg har det satt spor for evig tid.

At jeg i senere tid fant ut (via Wikipedia) at historien er sann og navnet Charley opprinnelig var navnet på hennes bror (som døde i ung alder), ble historien til en ren motivasjon.

For min del har det alltid vært en historie om ei jente/dame som ofret sin identitet for å leve livet hun drømte om. Å avsløre sin identitet ville den gang mest sannsynlig være på linje med selvmord ettersom det ganske sikkert ville føre til at hun ble voldtatt og drept der ute hvor ingen kunne se.

Veldig mange av oss har noe de virkelig ønsker å gjøre i livet, og det «noe» blir ofte gjømt ettersom noen prater negativt om det, man ikke helt tør å satse i frykt for å bli annerledes enn resten av flokken eller andre faktorer som bare du kjenner til. I dag ville Charley (i de fleste land og kulturer) hatt muligheten til å leve drømmen uansett kjønn og i så måte kan enhver kjenne seg igjen i situasjonen.

Men hvis du holder fokus på det du vil, tar vare på det, beskytter det litt og nyter det faktum at det er noe som virkelig føles fantastisk så drukner kritikken i gleden av framgang og utvikling. Og til sist stilner kritikken (også din egen, indre kritikk).

Se for deg jenta i baren, og når det ble for mange som maste på at hun skulle være som dem gikk jenta ut å tok seg av hesten. Etterhvert ble nok maset om å være med borte og det som var igjen var gleden av å jobbe samt det å møte de få personene i livet som viste tillit nok til å redde livet hennes. Hun holdt seg til det hun elsket og brukte kritikken til å gjøre det hun elsket enda bedre, det blir legender av sånt. Etter det jeg skjønner så kunne ingen måle seg med Charlotte.


Så neste gang noen kritiserer noe du liker, elsker eller på andre måter betyr noe for deg så snu deg fra kritikeren og finpuss detaljene på det dem kritiserer.

Som Jack Ma også sier det «Opportunity lies in the place where the complaints are».