Kunsten å vente

11. november 2018 0 By Hanskristian

Bob kommer inn etter enda en undervisningstime ved en stall en times kjøring unna, ikke liker han klientellet særlig men det betaler godt så han klemmer inn tid til det hver tirsdag. Praten går over Bob’s spesial, Chili Con Carne på hans egen, hjemmelagde måte.

Han har, nesten som vanlig, funnet en hest som er umulig for eierne å hamle opp med. Dyret blir kalt uhåndterlig, sinnsjukt og alt det andre man sier om ting man ikke egentlig vil bruke tid på å fikse. For Bob var det bare en ny mulighet til å gjøre det han likte best, hjelpe en hest til å få et bedre liv.

Neste tirsdag kom hesten på gården og jobben begynte i rundpadocken for å se hva som var problemet. Tryggheten i rundpadocken var beste plassen å begynne. Ble dyret for ivrig kunne det jo ikke gjøre annet en å løpe samme sirkelen, rytteren hadde gode muligheter (og teknikker) for å stoppe, og skulle alt bli helt feil så kunne man hoppe av å snike seg ut. Jeg fant aldri egentlig noe galt med hesten, mistanken lå i at det var et ryggproblem ettersom han kunne bli rastløs og litt for spretten hvis jeg satt for langt bak. De forrige eierne var kraftig overvektige og hadde ridestil som sto i stil til respekten for hvor mye man egentlig bør veie på en hesterygg. Det å være overvektig på en hest er nødvendigvis ikke noe problem, men som sunn fornuft tilsier så må man ri deretter.

Vi hadde mange timer, både med og uten sal. Han satte mulen rett ved siden av skulderen min og holdt den der uavhengig om jeg løp, gikk, rygget eller stoppet. Vi forsto hverandre.

Don var med den kvelden, jeg satte salen på hesten og krabbet oppå som vanlig. Av en eller annen grunn fungerte ikke samarbeidet riktig og han gikk litt tilbake til ryktet sitt. Litt spretten og ville liksom ikke slå seg til ro når vi skulle ut å jobbe. Don satt på hesten sin og så på scenariet, og den mannen var enkel å forstå. Ikkeno snikksnakk eller omveier i fortellingene, forklaringene var enkle og forstå samtidig som han var en mann som forsto folk.

Han satt på hesten sin, sa rolig og kontrollert noe som løser de fleste spørsmål.

«You have to let him make the mistake before correcting him, let him tell the story before you make the conclusion».

Av en eller annen grunn så hadde jeg en forutbestemt tanke om at han skulle oppføre seg som historien tilsa, av den grunn var jeg anspent og forventet problemer uten at det hadde skjedd noe.

Det er ei felle vi alle går i fra tid til annen. Vi avbryter noen sin fortelling fordi vi tror vi vet slutten, hvis noen skal spørre så svarer vi før vi vet slutten.  Til og med vår egen. Hvor mange ganger har du tatt livet av din egen tanke eller drøm før den i det hele tatt fikk en sjans? Hva ville skje om du tillot deg selv å drømme den helt ferdig, helt til det punktet hvor den var skrevet eller tegnet på et stykke papir? Aller helst til den står ferdig foran deg, klar for videreutvikling.

Vi antar at fordi noe gikk dårlig en gang så vil det går dårlig igjen, løsningen ligger mest sannsynlig i å prøve samme ting på en litt annen måte uten fordommen om at det ikke vil fungere. Hvis du føler for å kritisere noen, spør heller «fortell meg mer om saken» og døm ikke før du har lest siste siden i boken.

Jeg satte mer vekt i stigbøylene, ga to-tre centimeter lengre tøyler, slapp fordommene og lot hesten jobbe fritt under salen. Vi fullførte timen sammen med Don med et strålende vennskap og en nyttig lærdom om tålmodighet og fordommer.

 

HK