Ekte fiender og falske venner

27. januar 2019 0 By Hanskristian

Noen ganger hører man noe som resonerer med sin innvendige følelse eller kanskje endrer perspektivet på noe man fra før trodde man hadde rett i.

En gutt vokser opp på en sosial plass hvor alle kjenner alle og det aldri er noen som ignorerer. Er mor og far ute og handler kan man gå til naboen for å få plaster eller gå på do, hele nabolaget feirer sammen enten det er St.hansaften, julegateåpning eller 17 mai. På julegateåpning blir Donald Duck og vennene vist fram på gavlveggen til den ene leiligheten så alle kunne se uansett størrelse eller alder. Det hele er som din favorittsang og den følelsen det gir å se en favorittfilm for 10 ende gang.

Jeg sitter å hører på Hver Gang Vi Møtes og det er Maria Haukaas Mittets sin kveld og Katastrofe har gjort om sangen «Glorious» til norsk versjon med hans egen stil.

Året er 1985 og han har plutselig ingen igjen av dem som hjalp eller andre å gå til hvis mor eller far er opptatt, han bor på et motell med familien ettersom huset enda ikke er ferdig og gutten er som en båt som har mistet propellen og stormen er på vei. Stormen kommer først og gutten er klemt mellom en gjeng som gjør livet surt og en mor som også har mistet de personene som hun hentet tillit og vennskap hos når ting var vanskelig. Hvordan kan en 10 år gammel gutt belaste sin mor med problemene sine når han ser hvordan hun prøver å være limet som holder ting sammen. Dønn aleine i ei bygd på østlandet hvor bygdedyret råder og så og si ingen vil være den som blir kjent med noen som ikke er født på plassen.

Han misstrives og greier nok ikke å se de gode sidene ved tilværelsen. Dem er jo der, men likevel ligger fokuset på skrekken for neste dag på skolen og en mental flukt fra realiteten for i det hele tatt og ikke knekke helt sammen i offentlighet. Han dusjer ikke, leker ikke, tør ikke å knytte seg til noen og på kveldene er han enten på rommet sitt i andre etasje eller i kjellerstua. Da trenger han ikke å spille skuespill. Jobbe med noe eller se noe på fjernsynet som holder følelsene i sjakk er veldig nyttig. Når han knekker sammen får han alltid noen sekunder på å ta seg sammen når trinnene begynner å nærme seg trappa og noen kan komme. Tørk tårer, pust roligere, skru av litt lys for å skjule mest mulig og fokuser på noe som tilsynelatende er veldig viktig så øyekontakt ikke blir så tvingende nødvendig. Magekramper er daglig, fortvilelsen over å ikke kunne ta en prat med noen og neseblod mange fredager og andre kvelder hvor han ikke trenger å gå på skolen neste dag blir ganske vanlig.

«Er du sikker på at han du kalte taper har en mor eller far» Katastrofe synger så det treffer en middelaldrende mann rett i hjerterota og tanken må gå til gutten som sliter.

Gutten ble mobba fra første stavtak. Mest sannsynlig et ganske lett «bytte» for en som hadde behov for å være over noen andre og ettersom mennesker er flokkdyr, samles flest rundt den tilsynelatende sterke, og færrest rundt den som har dårligst odds. For mange blir det en løsning å være venner når omstendighetene tillater det, og i så måte en falsk venn, og fienden når lederen er i nærheten, derav ekte fiender. Ser man slike spor i en person så må man legge dem bak seg og finne dem som enten er venner, eller fiender, men ekte sådan uavhengig av situasjon.

Du ser gutten sliter, magesmertene. Taxien venter utenfor ettersom han brakk beinet for et par uker sida når lederen av gjengen vippa bakhjulet på sykkelen unna. Han skulle være kul, gutten endte opp med å gå 3 kilometer hjem, støttet av sykkelen ettersom det var for vondt å sykle. Mange kjører forbi, mange veit hva som skjedde, men ingen sa unnskyld eller ringte noen for å unngå at gutten må gå hjem. Han biter sannheten i seg og kommer med en løgn i frykt for at sannheten vil gjøre skoledagen enda tøffere. Han sitter på do og gråter, mageknipen er utrolig og beinet med gips gjør alt litt tungvint. Han vil ikke mer, samtidig vil han heller ikke svikte mor, far og søster som jo ikke har skyld i følelsene.

Det er vel faktisk fortsatt litt tabu å innrømme at gutter/menn kan føle på en måten, spørsmålet kan vel fort komme med tanke på hva mørketallene er her… Men uansett kjønn, ingen skal trenge å gråte for at dem skal møte hverdagen. Vi ha vel alle en jobb i å stole på intuisjonen når man føler at en person ikke har det bra istedenfor å vente på et bevis.

Men han greier det før drosjen drar og kommer seg på skolen. Årene går og mengden hemmeligheter blir større for hvert år. Røyken blir stumpa i håret hans, sykkelen kastet over rekkverket på ei bru så han måtte fiske den opp med armeringsstål og tau. Det å ikke fortelle sannheten er nå en vane. Følelsen sier at det er feil, men vanen sier at det er slik det skal være. Han er så undertrykt at kroppen har nå et fast inntrykk av at det er slik livet skal være, og det vil prege han i flere tiår. Hva som er normalt for en person varierer jo med hva man har opplevd gjentatte ganger og akseptert som realiteten.

Jeg ser også at nå har gutten skaffet seg en partner som undertrykker og tanken må jo komme om dette er en faktisk komfortsone på en eller annen måte. Det føles sikkert helt feil å gjennleve fortiden, men samtidig er det kanskje sånn at underbevisst så søker man den løsningen fordi den faktisk føles som velkjent territorie. Men samtidig føles som det samme som før i livet helt feil. Det å ha en partner som samarbeider føles kanskje (gjerne ubevisst), mer skremmende?

En dag tar han standpunktet om å aldri lyve igjen. Røyken blir stumpa i håret og han sier endelig ifra. Mye blir nok gjømt, men det som blir sagt er sannheten. Kanskje dette er det som gjør endringen. Det begynner å bygge seg noen vennskap som faktisk er gode, selv om frykten for en baksmell hindrer han i å gi av seg selv. Dermed blir det aldri solide vennskap som varer hele livet, og det koster lite å brenne bruer. Hvis han kutter ut en venn er det jo en person mindre å holde hemmelighetene unna.

Årene går og han bytter skole, trives som bare det og bygger nye vennskap på nytt grunnlag og fortiden begynner å skyte fart. Fortiden er fortsatt låst ned i minnene som ikke skal ut. Han er nok redd for å innrømme hvor tøft det er ovenfor seg sjøl.

Han er på en DDE-konsert i de beste dagene til bandet. Stemningen er helt super og alle vennene som har kommet inn i det «nye» livet er med på festen. Livet er fantastisk igjen, han er med i noe som føles som et lag og fortiden er glemt selv om den jo lever i underbevisstheten.

Ut av intet kommer lederen for mobben som startet i 1985. Han som var lederen rekker nå fram hånda, sier «beklager for alt jeg gjorde mot deg» og forsvinner så i mengden igjen. Det er fortsatt surrealistisk hele situasjonen og det er tydelig at den som ble sett på som lederen av mobben nå hadde evaluert det hele gjennom noen år.

I Sverige noen år seinere hopper en ung mann foran toget og blir drept. Han har kun på seg ID-merkene fra førstegangstjenesten i Norge og intet annet som kan identifisere han.

Det kommer fram etterhvert at han hadde en tøff far og en mor som nok sleit mye for å holde en familie sammen. Hva som faktisk skjedde i det hjemmet er uvisst, men det som er klart at gutten hadde problemer. Han trengte en plass å hevde seg for å balansere undertrykkelsen der hjemme. Og så dukket det opp en person som er aleine, ikke har noen og som kan gi balansen. Det blir som i sangen, kanskje taperen ikke har en mor eller far. Eller kanskje dem er der på papiret, men ikke har noen reel funksjon slik en mor eller far skal være. Kanskje den som tøffer seg mest av alle i realiteten har en balast med seg som er tyngre enn man aner.

I det tilfellet her ble på en måte taperen den som fant balansen i livet på en bedre måte enn den som i starten ble sett på som vinneren og forbildet.

Den som blir mobbet angrer ikke på å bli mobbet, men den som mobber kan ofte angre på at han/hun mobbet og ikke få fred i etterkant. Den som blir mobbet kan bli sterkere, men den som mobber må først vise svakheten før han/hun kan bygge styrken.

Gutten har etter mange år lært at når han ser noen som skal tøffe seg er det vel verdt å se etter tegn på hvorfor. Den som har balanse trenger ikke å hevde seg over andre. Den hjelper andre med å bli bedre og derav naturlig blir et forbilde og et eksempel, uten å tråkke på en levende sjel.

Det er ihvertfall ingen tvil om at det å spille litt annen musikk i livet enn det man er vant til kan endre perspektivet på alt man ser, gjør og føler. Og hva skader det egentlig å prøve?