Det jeg aldri kunne tru….

4. mars 2019 0 By Hanskristian

Som kjent var jeg noen runder i USA og opplevde mye rart og fikk servert historien (som også har blitt fortalt i Norge om hva som skjer i USA) om folk som kjører rundt en død mann på bensinstasjonen istedenfor å ringe ambulansen.

Nå er ikke opplevelsen min i gamlelandet Norge like graverende, men det får meg til å undres på om vi må sette igang en kampanje på sunn fornuft. Jeg bruker mye tid langs veien og opplever fra tid til annen noen situasjoner, og blir av den grunn litt herda.

Dagen min startet med et brak og rabalder hjemme så humøret var litt rufsete når jeg slapp av kameraten min på togstasjonen i Moelv. Hjernen surra og jeg ble mer og mer frustrert over starten på dagen og bråbestemte meg og svingte inn på en bensinstasjon for å fylle opp med sjokolade og kaffe. Litt trøst må en mann ha!!:-)

Ved innkjøringen til bensinstasjonen kom det en gedigen traktor med en maskinhenger (sånn man frakter gravemaskiner med, for den som ikke veit hva det er) og stoppet bak en bil som sto ved utkjøringa av stasjonen. Noen sekunder seinere kom traktoren ryggende tilbake, fyren i utkjøringa hadde fått motorstopp.

Jeg går inn og gjør mitt beste for å få igang blodsukkeret og på vei ut står det enda en diger traktor bak samme fyren. Føreren av traktoren tuter og prøver å få fart på stakkaren som fortvila prøver å dytte bilen sin unna. Etter noen minutter kommer også den traktoren ryggende. Jeg blir forbanna. Jeg rister på hue og vifter med armene til føreren som stopper doningen, åpner døra og jeg spør om hvorfor han ikke hjalp mannen som fortvila prøvde å dytte sin egen bil.

Hva gjorde gutten i traktoren?

Svaret var enkelt: «Meg?»

Jeg svarte med: Hvem ellers?

Han lukker døra og rygger videre.

Har vi kommet dit? Har vi nådd den grensa hvor vi ikke hjelper noen? Hvor går grensen din for å hjelpe eller og ignorere?

Her står det en ung mann med traktor som har flere hundre hestekrefter og gjør ikke engang et forsøk på å dra bilen unna.

Jeg går bort til mannen og sammen bruker vi 30 sekunder på å få bilen unna innkjøringa. I bilen var det 2 barneseter, det var en sliten Toyota og det var tydeligvis ikke økonomi til å reparere den. Mannen var tydelig fortvila. Blakk, 2 unger, kommer seg ikke på jobb og prøvde fortvila å få bilen igang. Mannen var nesten på gråten, jeg fikk ikke igang bilen for han selv om jeg i etterkant kom på at problemet mest sannsynlig bare var kondens i dieselen. Enkelt å fikse.

Men ingenting er vel tilfeldig?

For tida er jeg ikke i en super økonomisk situasjon, men bestemt på å gjøre noe med det:-) Dagen var negative, jeg var pesimistisk og det er en periode som er mer strev en gleden.

Men det jeg mener at alt skjer for en grunn i livet og det å møte mr? (fikk jo aldri vite navnet) så er det ingen tvil om at livet mitt er definitivt ikke så ille som jeg forestilte meg.

Bilen min går. Den er faktisk en firmabil som ikke koster noe (annet enn skatt), privatbilen min er ikke perfekt men går. Jeg er nok oppgitt men mangler ikke motivasjon eller tro på framtida. Og jeg er ikke en som setter meg selv så høyt at det er bedre å godte seg over andres problemer enn å gi dem hjelp.

Så hvorfor hjelper ikke folk hverandre? Det gir jo fantastisk mye tilbake! Dessuten er det som det er sagt at verdien av et liv måles i hvor mange andre man hjelper videre i livet.

Men har vi en framtid hvor «Jeg har det bra» er viktigere enn «hvordan går det med deg?».