Hva sier du til deg selv?

18. mai 2019 0 By Hanskristian

To personer ser på samme problemstillingen.

To unger står på butikken og sikler på en sjokolade, den ene blir blaut i øya og tenker «denne får jeg ikke råd til», den andre får flammer i blikket og tenker «denne sjokoladen skal jeg få råd til».

To unger står og ser på en sykkel som er helt fantastisk, den ene blir blaut i øya og tenker «denne får jeg ikke råd til», den andre får flammer i blikket og tenker «denne sykkelen skal jeg få råd til».

To ungdommer står og ser på en ny bil som er helt fantastisk, den ene blir blaut i øya og tenker «denne får jeg ikke råd til», den andre får flammer i blikket og tenker «denne bilen skal jeg få råd til».

To voksne leser en huskatalog og ser et hus som ville endret hele livet,
den ene blir blaut i øya og tenker «denne får jeg ikke råd til», den andre får flammer i blikket og tenker «dette huset skal jeg få råd til».

To godt voksne ser på et cruise i Karibien som ville gitt dem en opplevelse med livsvarige minner, den ene blir blaut i øya og tenker «denne får jeg ikke råd til», den andre får flammer i blikket og tenker «dette cruiset skal jeg få råd til».

To besteforeldre står og ser på sykler til barnebarna. Dem vet at et par uker før så hadde barnebarnet vært innom butikken og, av utrykket i ansiktet var det ingen tvil om at å ha sykkelen ville være en livsendrende opplevelse. Besteforeldrene til den ene kjøper sykkelen til barnebarnet og gir den til barnebarnet. Det andre barnebarnet drar til besteforeldrene, setter seg ned og sier:

Jeg så en fantastisk sykkel i butikken i dag og har bestemt meg for å kjøpe den. Kan dere lære meg hvordan jeg får råd til den? Det viktige her er å legge til rette for utvikling. Å nå fortelle barnet at «det får du aldri råd, mulighet, tid osv» er ikke av det smarteste valget du gjør.

Hva gjør man?

På «gavedager» (bursdag, julaften osv) så stiller ting seg annerledes, men på dagene mellom er det vel mest riktig å bidra til at mennesker finner løsningen selv på problemet? Hvorfor er det sånn med mange mennesker at det er en mer etablert vane og fraskrive seg muligheten enn å finne løsningen på og oppleve muligheten og resultatet? Hvorfor leser vi ikke en bok om å løse problemet vårt istedenfor å se på et tv-program som fjerner oss fra det vi vil ha.

Husk at når du lurer på hvordan favorittskuespilleren din får råd til superbilen så er det fordi den tjener penger når du ikke jobber med drømmen din, kjenner du deg igjen?

Hvis du har problem A som skal løses og det kommer en god film på TV med favorittskuespilleren din som du selv velger å bruke tid på. Hvem tjener på det? Hvis du istedenfor skrudde av TV og brukte den samme tiden på å utvikle deg selv nærmere løsningen på problemet. Hvem ville da sitte igjen med verdien av tiden som ble brukt? Hvis barnebarnet sitter å ser på noen som velger å bruke tid på problemløsningen, hvilken retning tror du barnet vil utvikle seg framover?

Hvilke muligheter finnes egentlig?

  • Lag oppgaver som kan gjøres for deg mot belønning
  • Finne en egenskap eller evne som kan utvikles og hjelpe andre med
  • Lage boller eller noe annet og lage cafè
  • Selge leker eller andre ting som ikke brukes lenger
  • Alt som kan utvikle personen til å finne verdien og gleden av å ha oppnådd resultatet

Hvilket barnebarn blir dem til i framtiden, og hvilken godt voksen ender dem opp som? Les bloggen fra toppen igjen, ta et valg om hvem du selv ville ønsket å være og hvordan du kan veilede andre til å bli på samme måten?

Så sant som det er sagt, den dagen du dør så er alle materialistiske ting borte, men den du var består i dem du har vært i kontakt med.