14. juli 2019 0 By Hanskristian

Denne historien er ikke for å skremme eller skryte. For min del er det en fenomenal livsopplevelse og hele «safarien» på Dovre var et minne for livet på mange måter så det anbefales. Forholdene mht. tilgjengelighet har blitt noe endret, men det vil uansett være muligheter for den som vil. Skulle det friste så ønsker jeg deg en god tur både med og uten kamera.

Hvem er du?

Jeg og min far var sammen med andre venner pakker sammen alt vi har av edelt fotoutstyr og tar en helg på Dovrefjell for å ta bilder av alt fra eddekopper til solnedganger. Sånn midt i mellom edderkoppen og solnedgangen finnes det et dyr som heter Moskus som også rusler rundt på Dovre for å gjøre seg stor og fet. Den er som edelt metall for fotografer og vi var selvfølgelig klare i busker og kratt for å få superbildet.

Det å ta seg en helgetur med yndlingshobbyen er bedre enn de fleste andre følelser her i livet og dette var den tiden hvor det var mulig å kjøre egen bil i nasjonalparken for å finne gullet. Det var to ting som vi fant ganske mye av, det ene var moskus og det andre var tyskere med knallgult telt og dårlig råd som hadde parkert seg midt i skuddlinja for superbildet. Gule telt og moskus harmonerer som kjent ikke på et bilde.

Første dagen gikk med til å bli kjent med hvordan ting er, lysforhold, hvor dyra var og varme opp skytefingeren. I tillegg til en runde i baren på kvelden, man blir jo tørst:-)

Andre dagen startet som seg hør og bør med en god frokost og sjekk av alt utstyret. Den delen av fotografering er noe man må bli god til!! Sjekkliste for en fototur er alltid en god løsning, og har man mulighet til å ta med to av det meste så har du hvis noe skulle skje. Ødelagte minnekort, et batteri som man glemte å lade eller linser som blir regnfulle eller møkkete er vanlige problemstillinger så dobbeltsjekk sekken før starten!!

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er FUN3448_01.jpg

Vi tok turen ut for å finne Dovrefjell sin Konge og det tok ikke lenge før vi fant en flokk som gikk rolig nordover langs en elv. Etter noen forsøk på å finne en fin vinkel bestemte jeg meg for å få et godt stykke foran flokken for å ta et bra bilde.

Som en godt forberedt jeger fant jeg en foholdsvis stor stein som jeg huka meg bak og begynte å ta noen bilder. Flokken var et godt stykke unna så i utgangspunktet var det ikke en plass som skulle innebære noe fare, også kalt en idiotavstand. Vi snakker ikke om å plassere seg 20 meter foran, snarere var det nok rundt 100 meter mellom meg og flokken.

Oksen på bildet var nok av den nysgjerrige sorten og jeg så tidlig at den ble interessert i hadelendingen som lekte gjømsel. Når han bevisst (som du ser på det siste bildet jeg tok av han) begynte å gå mot meg så begynte jeg å trekke meg unna, mot et høydedrag og vekk fra å forstyrre flokken.

Nå fikk han en skikkelig blink å leke med, og jeg fant ut hvor udugelig et menneske er til å løpe i lyng i motsetning til en Moskus. Når jeg hørte at skrittene kom nok overlevelsesinstinktet til sin rett sammen med (heldigvis) mange års erfaring med dyr.

Å løpe var temmelig nytteløst så jeg snudde meg mot oksen og gjorde et lite byks mot han, det var nok til at han svingte unna og tok en runde for å klargjøre forsøk nummer 2.

Da kom jeg litt opp i en skråning så det ble litt høydeforskjell på oss, tok et bestemt skritt mot han og låste blikket mitt mot blikket hans. Han tok en ny runde, men nå skjønte han nok at kampen var tapt ettersom jeg var høyt oppe, langt nok unna samtidig som han var nok litt for langt unna sin egen flokk til å være komfortabel.

Vi gikk hvert til vårt og fant vel ut at det er best sånn.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er FUN3386.jpg

Den som forøvrig hadde den største belastningen i situasjonen var en fyr som sto på grusveien 100 meter unna og så hele seansen. Min far hadde nok en puls godt over snittet og en litt usikker formening om utfallet på diskusjonen min når han så hva som skjedde.

Alle dager er så absolutt ikke like, og man vet ikke hva som virkelig påvirker morgendagen. Så gjør det du liker å gjøre, noen ganger må du også akseptere at det du likte i går ikke nødvendigvis er det du liker i dag. Vær åpen for å endre deg, lære nye ting og legge gamle bak deg. Det kalles utvikling:-)